Kategori: Om hverdagen

Dere stjeler fra meg! Det er ikke åpenlyst og det er ikke mye hver gang, men det skjer over tid, litt og litt, uten at jeg kan kreve det tilbake. Greit nok at jeg har fleksitid, men det jeg har opparbeidet meg blir sakte og sikkert borte.

Helt siden nyttår har det hele tiden vært et eller annet. Enten er det været som skaper trøbbel – men ærlig talt, vi lever i Norge og vi bør ha materiell som tåler snøfall og temperaturer rundt 0 grader – , signalfeil eller mangler på ressurser, både materiell og mennesker. Det gjør bruken av kollektivtilbudet ekstremt uforutsigbart. Og mange av oss er avhengig av dette tilbudet. Vi føler oss maktesløse og prisgitt.

Ikke bare gjør dette at vi må planlegge med å ta én eller to avganger før avgangen vi hadde trengt å ta for å komme oss på jobb, vi må også planlegge hjemreisen tilsvarende, slik at vi rekker å hente i barnehage eller på SFO. Nå har jeg voksne barn og slipper det, men hva med alle som må? I tillegg mister jeg opparbeidet fleksitid, noe som har konsekvenser for min familie (planlagt avspassering kan ikke tas ut).

For å konkludere straffes jeg to ganger: bruke mer tid for å bruke kollektivt til jobb og reduksjon av fleksitiden min. Eller kan jeg fakturere dere for den tiden jeg ikke er på jobbe grunnet forsinkelser, innstillinger eller dårlig planlegging (som den gangen vi måtte bytte til neste buss fordi den første var tom for strøm)? Og hva med fleksitiden som jeg ikke lenger har?

Jeg bare spør.

I grunn har jeg reflektert over dette lenge. Og jeg bekymrer meg, hva fremtidige generasjoner lærer av atferd. En atferd som setter egeninteresse foran alt annet. Er det virkelig slik vi vil ha det?

Vi ser det på jobben, i butikken, i trafikken. Ja, overalt. Og de blir stadig flere, egoistene. Jeg tenker da på mennesker som fremhever seg selv framfor teamet som har jobbet sammen på et prosjekt, kollegaer som tar æren for en god idé. Mennesker som ikke er interessert i å lytte hva andre har å si, men heller vil fremme det de brenner inne med. Eller i kassekøen i butikken, der en ny kasse åpner og alle løper til og førstemann/-kvinne priser seg lykkelig over å ha «vunnet» istedenfor at man automatisk overlater plassen til den som var først i køen. Bilistene som ikke klarer å holde syklistens fart, som bare må komme seg forbi og dermed setter seg selv, andre bilister og til slutt også syklisten i fare. Bare for å se at syklisten henter dem inn igjen ved neste lyskryss. Ungdommen som går tre i rekken slik at vi andre må gå ut i veibanen, og får slengt «gammel sur grinebiter» etter seg når man kommenterer det.

Hva er det som har skjedd? Hvor er det blitt av hverdagshøfligheten, av det å bry seg om sine medmennesker? Hvorfor blir man sett på som en tulling når man smiler til folk, bare for å være hyggelig?

Det handler stort sett bare om «meg», «meg» og «meg» igjen, eller ev. «vårt». Egoisme defineres som en tenke- og handlemåte som utelukkende tar sikte på å fremme ens eget vel, og som bare tar hensyn til andres vel når det kan tjene egeninteressen (kilde: Store Norske Leksikon). Og det er skremmende hvor mye egoisme som finnes rundt omkring: forsøpling i det offentlige rom, parkering på HC plass selv om man er funksjonsfrisk, sitte på sitteplasser forbeholdt mennesker med gåvansker, ikke plukke opp bæsjen etter bikkja di. Det finnes mange flere eksempler. Og atferden gjenspeiler seg i dagens ungdom som er fremtidens generasjoner. De gjør som oss, de speiler oss.

Det samme gjør våre yngre kollegaer, de ser ofte på eldre, mer erfarne kollegaer og kopierer/lærer atferden. De tenker vel at det er slik det er her på jobben. Eller slik de voksne gjør. Vi er rollemodeller, uansett om vi er en formell eller uformell leder. Jeg pleier å si at vi alle er ledere, for som rollemodell er du en leder, en som går foran og viser vei. Det er så lite som skal til. Bare tenk selv hvor hyggelig det er å bli møtt med et smil på morningen og et «god morgen alle sammen», eller enda bedre «god morgen Olivier»? Det gjør noe med hormonene i hjernen vår (endorfiner, serotonin og dopamin), hormoner som gir oss en følelse av lykke, glede og velbehag. Og det forsterkes når vi i tillegg hører navnet vårt eller får en klapp på skulderen.

Det gjør meg glad når jeg ser at voksne mennesker stopper på rødt og venter til det blir grønn mann. At en eldre mann som ikke har mange varer i kurven slipper en ung mann forbi i køen fordi vedkommende bare har 2-3 ting han skal kjøpe. Moren eller faren som lar mobilen sin være i jakken eller vesken og er 100% tilstede for barnet hun/han har hentet i barnehagen. Rollemodeller. Og tenk på den gode følelsen de gir til hverandre, for det gjør noe med deg også.

Det blir ofte snakket om karma. At dine handlinger – gode eller dårlige – vil komme tilbake til deg, at du vil bli belønnet eller straffet. Jeg tror på det, at av godt kommer noe godt. Og at jeg kan gjøre en forskjell, ikke bare i mitt eget liv, men også i andres. Om vi blir gode rollemodeller, viser at vi bryr oss om hverandre uansett arena og utøver hver dag minst én akt for hverdagshøflighet, så er det en stor sjanse for at dette kan bli en varig endring, en ny atferd. Det har både du og samfunnet godt av. Og ikke minst kommende generasjoner.

Nå er det tid til å skrive de siste ordene i det tolvte kapittelet i boken 2022. En ny bok og nye kapitler venter, blanke ark som vi kan fylle med akkurat det vi har lyst til.

Samtidig er det tid for refleksjoner. Jeg er ikke tilhenger av nyttårsforsett, men liker å se tilbake, bla i kapitlene og sidene i boken for 2022 og mimre. Bruke det til å reflektere over hva som var bra, hvilke lærdommer jeg har fått, hva som var mindre bra og som jeg ønsker å gjøre noe med. Og hva jeg absolutt ikke vil gjøre igjen eller ha mer av i livet mitt.

Men felles for alt er at det tilhører fortiden og jeg kan ikke lenger gjøre noe med det. Så jeg lar den hvile, boken skal i hylla sammen med de andre 54 bøkene og få lov å stå der. Ikke at jeg skal glemme dem, nei, jeg skal nok ta de frem av og til for å bla og mimre, kanskje til og med minne meg på at jeg igjen bruker energi på ting som tilhører fortiden.

Når jeg nå skal fylle nye 365 sider i den nye boken så vil jeg at innholdet skal handle mest om det å ta vare på hverandre. Jeg tror på at om vi tar vare på vår familie, våre ansatte, våre venner og bekjente, så vil det føre noe godt med seg. Det å bry seg og by på seg selv hjelper andre å vokse og utvikle seg. Og det igjen gjør det samme med deg. En vinn vinn situasjon. Samtidig skal jeg passe på å leve mine verdier og være et godt eksempel, både på jobb og privat – også når ingen ser.

Med disse tankene ønsker jeg alle mine venner og bekjente et riktig godt nytt år. Følg hjertet deres, ta vare på hverandre og på dere selv. Fyll alle sider i boken med meningsfylt og berikende innhold, og la 2023 bli et år der vi blir en enda bedre versjon av oss selv enn det vi var i 2022.