Det begynner å bli en stund siden mitt siste innlegg. Mye som har skjedd både privat og jobbmessig. Men livet smiler.

Selv om livet smiler liker jeg ikke den jeg har blitt. Grinebiteren, en gammel gretten mann, gubben som irriterer seg over alle andre. Heldigvis får jeg bekreftet at jeg ikke er det, men det føles slik. Hvorfor?

Coronapandemien har gjort noe med oss. Den har tatt fra oss en del ting som vi har tatt for gitt som f.eks. å kunne møtes på kafé, restaurant, kino, teater eller andre egnede møtesteder. Den har tatt fra oss en del av vårt sosiale liv, kontoret, vennefester, hyggelige vin og ost kvelder eller hva det nå måtte være. Igjen sitter vi på hjemmekontor, har masse møter i Teams og lever ut vårt sosiale behov gjennom forskjellige sosiale medier eller – om vi er litt avanserte – gjennom hyggelige virtuelle treff på nettet. Mange synes det er noe ordentlig herk og har behov for å komme seg ut, gå i butikken og gjøre noe sammen med anbefalte smittevernstiltak.

De fleste er enige om at det viktigste er å holde avstand og vaske hender, at alle må bidra på dugnaden, at hvis vi stiller opp nå i nye tøffe tre uker med sosial nedstenging så kanskje, men bare kanskje, kan vi redde julen slik vi er vant til å feire den. Det samme gjelder meg – og kjæresten min. Klart vi har lyst til å gå på restaurant eller møte venner, men vi lar være. Vi passer på når vi går i butikken og spriter hendene før vi går inn, har munnbind på for sikkerhets skyld og prøver å gå langs stikanten ute i naturen når vi møter folk for å sikre god avstand mellom oss. Men det føles som om det bare er en liten del av oss som er opptatt av det tross at «alle» er enige i tiltakene.

Jeg kjenner irritasjonen vokse i det jeg skriver dette innlegget: venneparene på fire som bruker hele bredden på stien og ikke gir plass når jeg kommer, venner som møtes og bruker stien som møteplass – med 1-2 meter avstand hver, slik at det ikke lenger er plass å komme seg forbi. Eller de syv av ti som går rett forbi håndspriten ved inngangen til butikken uten å sprite hendene. Folk i alle aldre, men hovedsakelig middelaldrende kvinner og menn i 40 og 50 årene. Sånne som meg.

Hva gjør at disse gir f…? At de av en eller annen grunn tror at tiltakene ikke gjelder dem, men alle andre? Hvor har det sviktet? Er det barna av 68 generasjonen som er vokst opp med antiautoritær oppdragelse? Som ikke er vant til konsekvenser eller grensesetting? Eller er det den gryende selvsentreringen vi ser hos mange mennesker hvor det eneste som teller er «meg og mine»?

Ikke vet jeg. Jeg er selv et barn av den såkalte 68 generasjonen og vil således påstå at det ikke handler om den antiautoritære oppdragelsen. Jeg har ingen problemer med å følge smittevernsreglene. Men jeg tenker at vi mennesker har mistet det vi før kalte «sunn fornuft» og «folkeskikk». Vi har blitt et samfunn der vi brøyter oss frem, tar snarveier, er opptatte av hva som er bra for «meg og mine» og der vi ikke lenger hører på hverandre. Et samfunn der vi ikke lenger tar hensyn til hverandre. Og det er særlig i disse tider vi ser det, opplever det. Det gjør at jeg kommenterer de jeg går forbi – jeg snakker sjeldent til dem direkte, så tøff er jeg ikke. At jeg kjenner irritasjonen vokse inni meg, at jeg blir gretten og sur. Jeg liker det ikke, liker ikke den jeg har blitt.

Det er håp. det finnes heldigvis flere dere ute som bryr seg, som er opptatt av å gjøre så godt de kan og følger reglene. Selv om vi er mindretallet må vi aldri gi opp å gå foran som gode eksempler. Noen ser oss og de vil etterhvert gjøre sånn som vi gjør – ta hensyn, vise omtanke og følge smittevernsreglene.